Du skal få en dag i mårå

I går kveld insisterte Oscar helt plutselig på å få høre Alf Prøysens "Du skal få en dag i mårå" som godnatt-sang, en sang som vanligvis ikke står på mitt repertoar- så dette må være noe han har plukket opp i barnehagen. Vi synger mange forskjellige sanger vi, blant annet lirer jeg av meg "Blåmann, blåmann bukken min", alle seks vers- på nynorsk attpåtil- hver eneste kveld, men denne måtte jeg dra frem fra glemselen. Og flaks for meg husket jeg både hele første vers og refrenget utenat- for den måtte gjentas hele fire ganger, og mange spørsmål meldte seg underveis:

Det var en liten gutt (hva het han?) som gikk og gret og var så lei, (hvorfor var han så lei seg, Mamma?)
hæin skulte tegna Babylon, (hva er Babylon?) men lærer'n hæin sa nei. (hvorfor sa han nei?)
Hæin ød'la hele arket, hæin var tufsete og dom, (var han skikkelig slem?)
men så hørte hæin et sus som over furukrona kom. (hvem er furukrona, Mamma?)

Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står,
med blanke ark og farjestifter tel.
Og da kæin du rette oppatt æille feil ifrå igår
og da får du det så godt i mårå kvell.

Og om du itte greie det og æilt er like trist
så ska du høre suset over furua som sist.
Du ska få en dag i mårå som rein og ubrukt står
og med blanke ark og farjestifter tel.


Sangen gjorde også et innrykk på meg som liten, og det gjør den forsåvidt fortsatt- jeg synes det er en fin vise om de fine mekanismene vi er utstyrt med; evnen til å reise oss og gå videre, og trøsten i at det alltids kommer en ny dag uansett hvor trist og leit alt kan virke i øyeblikket! Og det er jo fint å ha med seg i ryggsekken når man akkurat har begynnt ferden på livets lange vei!