Hermansen og jeg!

Å, som jeg koser meg disse i dager! Jeg nyter høsten i fulle drag, enten det er fine, solfylte høstdager jeg kan trille lags elva eller i skogen, med klar luft, blå himmel og rødt og gult løv på trærne, så vel som dager som kan tilbringes innendørs med god samvittighet når det regner og blåser utenfor, med stearinlys, en kopp te, en god bok, og lille Hermansen som sover ved siden av meg på sofaen.

Jeg nyter å ha en liten baby, blir glad langt inni hjerterota av den lille karen som ligger og smiler til meg! Faktisk, så er jeg helt forelsket! Jeg klarer ikke se meg mett på ham, må nusse på han konstant, og har fått bekreftet det jeg lurte mye på mens jeg ennå bare hadde ett barn: går det virkelig an å bli like glad i to? Finnes det så mye kjærlighet der inne?? Og, ja da- det gjør det!! Livet som tobarnsmor har så langt kunnet by på utfordringer og øyeblikk der jeg skulle ønske jeg var milevis avsted med kritthvite strender og dagesvis med uavbrutt søvn foran meg, men heldigvis flest av de stundene jeg må suge på som et sukkertøy og hvor hjertet føles som det skal eksplodere av lykke over de to guttene mine!

Jeg krampenyter caffelattedrikkende trilleturer i solskinnet.
Men det er også en lykke jeg ikke tar for gitt.

Jeg husker ikke helt hva jeg hadde sett for meg da jeg ventet min første barn for tre år siden, men det utartet seg som en sjokk- opplevelse. For jeg hadde hvertfall ikke sett for meg månedsvis med tårer og et lite barn som verken ville spise eller sove. Og jeg ble rammet av noe jeg vil kalle en slags fødselsdepresjon light.
Jeg fikk ikke til og amme, og følte at jeg klusset til alt som var. Jeg gråt, og gråt, og gråt.
-Trillet og gråt, vasket og gråt, dusjet og gråt. Klarte så vidt å snakke med noen uten at tårene trillet. Følte meg som den eneste i verden som ikke fikk til å amme, og som verdens mest mislykkede mor.
Til og med når det lille fjeset smilte og lyste opp til meg, klarte jeg ikke annet enn å gråte.
 Jeg satt ensom i høstmørket i en ny by og klarte ikke å glede meg over noen verdens ting. Bebreidet meg selv for at ammingen gikk skeis, og hadde attpåtil en gnagende dårlig samvittighet for at jeg ikke følte noen glede. Jeg hadde jo fått et barn, og attpåtil et friskt barn!
Men på ett eller annet tidspunkt og på et eller annet vis kom jeg meg ut av tåka- vi la puppen til side og fant frem både flaska og gleden over det lille barnet! Men tenkte at neste gang-neste gang skal jeg være forberedt- klar, få til alt, ta igjen alt. Amme. Nyte det tapte.

Så meldte en ny baby sin ankomst. På et tidspunkt i livet som i grunnen ikke kunne passet dårligere. Og jeg gråt igjen. Og gikk nærmest glipp av halve svangerskapet ved å ikke nyte det før de siste månedene. Så kom Herman.

Det er rart hvordan livet går seg til, at ting blir som de blir. Og akkurat nå er jeg så forferdelig glad for at det var akkurat denne, lille karen som kom- akkurat når han kom! Og i motsetning til forrige barseltid går denne lekende lett! Og lille Herman må finne seg i å være midtpunktet når mammaen har litt å ta igjen fra forrige gang:-)

Og jeg gir meg selv lov til akkurat det! I fulle drag og ekstra mye! Jeg får heldigvis til å amme denne gangen, jeg er roligere og mer avslappet, jeg har en baby som spiser og legger godt på seg, sover om natten, sover om dagen. -Trilleturer i det fine høstværet, lange ammestunder, å kunne bære ham tett inntil meg, å se det lille fjeset som stråler som en sol!
Små ting som jeg ikke tar for gitt, og setter stor pris på. Så bak klisjéfylte øyeblikk med sola i fjeset og kaffen i hånden ligger det enormt mye glede over de små øyeblikkene som gjør meg så glad, så glad langt inni sjela!

-

Og siden mange slike øyeblikk forsvant i tåka forrige gang, er jeg ekstra påpasselig på å fange de denne gangen! Derfor har jeg et nærmest manisk forhold til Iphonen min som er med overalt, og har trykket sosiale medier som Instragram til mitt bryst, som blir en slags liten digital dagbok for min egen del, og som jeg kan dele med venner og bekjente!