Før jul var jeg og gikk gjennom garderoben etter min mormor som nylig gikk bort. Og blant hennes hverdagsplagg og fine, gamle kjoler fant jeg også en fornemmelse av vemod. En rar følelse av å gå gjennom klesskapene og klærne til en som ikke lenger er her. For det er rart hvordan verden liksom aldri stopper opp, men bare fortsetter sin vante gang selv om noen er borte- som om ingenting har hendt. Tingene hennes som hang pent på sin plass inne i garderoben, nøyaktig slik hun forlot det. Skoene pakket pent ned i poser, kjolene fortsatt i plast fra renseriet. Og det er rart hvordan et helt liv bare kan pakkes bort i kofferter og plastsekker og verden bare går vidre.
Mormor var av den sparsomme sorten, og selv om hun hadde til salt i maten og vel så det, levde hun likevel et nøysommelig liv. Hun sydde om, la opp, strikket, lappet, stoppet, arvet. "Sy-om"- bølgen og dagens fokus på gjenbruk hadde hun som en refleks i ryggmargen gjennom hele sitt liv, og hun var ikke redd for å ytre hva hun mente om vår generasjons bruk og kast- mentalitet. Men de få tingene hun unnet seg var likevel av god kvalitet og i spennende farger og design og som i motsetning til billige mote-varer sikkert kan overleve en mannsalder eller to. Jeg fikk med meg noen plagg som er skatter å betrakte, i tillegg til noen vintage Hermes- skjerf i 100% silke. Jeg fant dem pent og sirlig brettet sammen i bunnen av en skuff. Og jeg kan fortsatt kjenne lukten hennes i dem.
Min kjære "Mommo" Liv lærte meg glede over gjenbruk, bevissthet rundt forbruk, og å sette pris på ting som har allerede levd et liv. Det er med stor inspirasjon fra henne selv jeg setter meg ned ved symaskinen (som jeg selvsagt fikk av henne da jeg selv ble mor, for henne var det en selvfølgelighet å ha..) for å sy om noen av hennes gamle skatter så de atter en gang kan få se dagens lys!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar