...slukker definitivt sorgen over å måtte karre seg opp klokka 06.00- fortsatt ganske kaldt i huset og før Barne-TV i det hele tatt har begynnt...
Jeg har et litt
elsk-hat forhold til hverdager generelt og tidlige morgenkvister, spesielt. -Tidvis føler jeg at jeg kveles av dem
(hverdagene altså) og jeg undrer på om det er
dette som er selve livet, hvorfor jeg ikke er og seiler de sju hav, surfer på Hawaii eller sitter på toppen av Mount Everest! En rekke dager som føles grå og like og det lukter fiskepinner av.
Men så er det også slik at jeg
elsker og omfavner hverdagene- for det er jo de som
er selve livet; jeg nyter livet med små barn, som byr på så mange herlige øyeblikk- det er nettopp hverdagene som er selve
limet i livet, hverdagene er tryggheten min, og tidlige morninger med små fine øyeblikk er konkrete bekreftelser på dette;
Så enkelt som å krype opp i sofaen og se
"Påskemorgen" på Barne-TV, en god frokost sammen- synet av en liten ulldott uten øyne som har funnet veien fra barnehagen, en liten glad sjørøver, litt karse som spirer i vinduskarmen, et møysommelig håndmalt, lite egg, og gleden en 3-åring kan vise ved å få servert et egg i bamseform!
